Tro med trutmunn

Du har sikkert sett dem – bildene av fleksede muskler, glinsende trutmunner og dype utringninger på sosiale medier som Facebook og Instagram. Bilder med seg selv tatt av seg selv. «Selfies» blir de kalt, og etter at bruken av ordet økte med ubegripelige 17 000 prosent i løpet av et år, utropte presitisjetunge Oxford English Dictionary begrepet til årets engelske nyord i 2013.


Og mens noen selfies bare er fine eller morsomme, er andre det stikk motsatte. Kvinnen som i fjor høst fant det naturlig å dra fram mobilen og ta et bilde av seg selv foran en mann som forsøkte å avslutte livet ved å hoppe fra Brooklyn Bridge hører til i den siste kategorien. Det samme gjør selfies tatt i begravelser. Forumet for begravelsesbilder ble forresten avviklet i forbindelse med Nelsons Mandelas begravelse i desember. Og begrunnelsen? «Obama has taken a funeral selfie, so our work here is done».


Uskyldig eller ikke; kritikerne argumenterer for at selfies er den optimale formen for narsissisme og selvopptatthet. I så fall kan et nytt fenomen stå som uttrykk for en eldgammel sannhet: At mennesket søker å stille seg selv i sentrum, noe hage-slangen visste å utnytte da den dåret henne i tidenes morgen: «Dere vil bli som Gud» (1 Mos 3:5). Problemet er bare at når vi forsøker å stige opp å bli som Gud faller vi i virkeligheten ned og reduseres til skygger av oss selv. I åndelig forstand er derfor tanken om sette seg selv i sentrum selve oppskriften på å sette seg selv på sidelinjen. I selfie-kulturens tid er det nødvendig å konfrontere en lammende løgn: Det handler ikke om deg.


Det tragiske paradokset er at trangen etter å realisere seg selv ved hjelp av seg selv undergraver muligheten til virkelig å finne seg selv. Den antatte kuren er i selve sykdommen. Den bibelske fortellingen gir oss imidlertid mer robust materiale å møte samtidens identitetsbyggingsprosjekt med: Å være sant menneske er å se seg selv i lys av en annen, å finne sin forankring i noe utenfor seg selv. Menneskets adelsmerke er at det er skapt i Guds bilde, uavhengig av hva det får til og hvordan det ser ut.


Et sunt selvbilde er uløselig knyttet til et sunt gudsbilde. I et slikt perspektiv handler livet likevel om deg. Ikke fordi du setter deg selv foran andre, men fordi Gud setter mennesket som kronen på sitt verk. En åndelig selfie tar oss ingensteds hen fordi bildet av et liv er vakrest når Gud står i sentrum. Fordi menneskelig verdi er et faktum og ikke et mål. Fordi tro er viktigere enn trutmunn. På Facebook slik som i himmelen.

Missio Dei

Jeg har kommet til at jeg må ha telepatiske evner. I hvert fall har jeg truffet nesten hver gang jeg har gjettet hvilket bibelvers folk flest assosierer med misjon i norske frikirkelighet. Sannheten er vel heller at det evangelikale sinn er nokså enkelt å tyde. Misjonsbefalingen i Matteus 28 står nemlig sentralt i våre tanker slik den har gjort siden starten på den protestantiske misjonsbevegelsen. Det er en god ting.

Komme og gå

Men befalingen om å gå ut ikke kan stå alene. En ensidig forståelse av kirke og misjon leder lett til  konklusjonen om at det er vi som må trå til om det skal bli noe dreis på kristenlivet i landet. Guds handlingsrom i verden øker og minsker i takt med vår frimodighet og misjonsiver, slik at når jeg kjefter på andre i køen på Rema framfor å vitne for folk i kantina på jobben, får ikke Gud gjort noe som helst.

Men hva om det er omvendt. At det er nettopp fordi Gud gjør en hel masse at vi skal gjøre noe som helst. At det er Gud som har initiativet og går foran, slik at det jeg sier og gjør for å lede folk til tro er et resultat av det han holder på med og ikke en forutsetning for at han skal slippe til. Befalingen om å gå ut for ham må derfor balanseres med oppfordringen om å bli i ham: ”Slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg” (Joh 15:4). Kallet til å gå er samtidig en invitasjon til å komme.

Guds oppdrag

I Johannes evangelium trer en tanke fram som kan revolusjonere hvordan vi forstår Guds oppdrag og vår rolle i det. Her løfter Jesus igjen og igjen fram hvordan han er sendt fra Gud og bare kan gjøre det han ser sin Far gjøre. Samtidig knytter han utsendelsen av disiplene til sin egen sendelse fra Gud til verden: ”’Som Far har sendt meg, sender jeg dere. Ta imot Den hellige ånd’” (Joh 20:21-22). Faderen sender Sønnen som sender menigheten ut i Åndens kraft. Verdens frelse kan best forstås som Missio Dei – Guds oppdrag. Spørsmålet er derfor ikke primært hvor vi skal ta Gud, men hvor Gud er virksom og hvordan vi kan delta i det han gjør.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe. Tvert imot skal vi gjøre en hel masse fordi Gud er på gang i verden. Vi skal ikke gå og gå og aldri komme til døra; vi skal gå ut i de gode gjerningene som Gud på forhånd har lagt ferdige for oss (Ef 2:10).  Når Gud er aktiv kan ikke vi være passive. ”Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider” (Joh 5:17). Så gjelder det bare å se hva Far holder på med. Jeg tror ikke det krever telepatiske evner.

Lyden av skjør stillhet

Det er et fyrverkeri av forestilling som foregår på fjellet Karmel. Profeten Elia mot røkla, én mann mot 450 statsautoriserte Baal-profeter . Nå har han utfordret hele den profesjonelle hedenskapen til duell foran folk og drott. Målet er å finne ut hvem som er størst og reglene er enkle: den guden som svarer med ild, han er Gud (1 Kong 18:24).

Fra ilden til asken

Ettersom timene går på Karmel, blir Baal-profetene stadig mer desperate og Elia stadig mer eplekjekk. Da dag blir til kveld må de pakke sammen og skamfullt erkjenne at Baal ikke kommer til å tenne noe som helst. Ikke i dag. Da trer Elia fram, dynker  offer og alter i vann, ber en enkel bønn og ser hvordan Herrens ild fortærer både offer, alter, ved og vann. På én dag vinnes folket tilbake til Gud. Mange ville si at det var en god dag på jobb. Men ikke Elia.  

Profeten er redd. Redd for en kvinne. Han som egenhendig utfordret konge, folk og den offisielle gudsdyrkelsen mister mot, munn og mæle da dronning Jesabel truer. Som et jaget dyr flykter han ut i ødemarken for å berge livet, setter seg under en busk og ber om å få dø. Han er kanskje av det dramatiske slaget, men han representerer oss alle der han sitter bitter og slikker sine sår. Vi vil sammen med profeten tilbake til Karmel. Vi vil tilbake der vi kjente at Herren var nær, at ilden brant i oss og falt rundt oss.

Gjennom ødemarken

Men ingen skal dø i ødemarken. Ikke i dag. For Herren sørger fortsatt for sin tjener. Han som tidligere sendte ravner med mat til Elia sender nå en engel med høyoktandiett som holder ham gående førti dager og førti netter. Ødemarken er et sted Elia må gjennom, men ikke et sted han skal ende sitt liv. Ikke i dag.

I ødemarken får vi maten vi trenger for å komme gjennom den, og i andre enden av ørkenvandringen venter fjellet Horeb hvor Elia igjen får se Herrens herlighet. Men denne gangen kommer han ikke med ild, som en storm eller i et jordskjelv. Det er i ”lyden av skjør stillhet” (1 Kong 19:12) at Elia møter Gud.

Han som kommer

Og her er poenget: Vi kan ikke diktere hvordan Gud skal vise seg. Vi kan ønske ild som på Karmel, men få lyden av skjør stillhet som på Horeb. Gud er i begge deler, og hans virke i oss og i verden kan ikke kokes ned til enkle formularer. Vi kan ikke kontrollere hvordan han skal møte oss. Det eneste vi kan vite er at han kommer når vi trenger det. Også i dag. 

Meninghet

Rekken av spørreord er endeløs når det gjelder form og farge på den kristne gudstjenesten. Vi kommer til Guds hus med ulike meninger om hvem vi skal nå, om hva slags musikk vi skal ha, om hvilke aldersgruppe vi skal fokusere på. Selv tilhører jeg en menighet som har et uttalt mål om å nå unge mennesker. Andre snakker varmt om flergenerasjonsmenigheten. Jeg har ikke tenkt å bruke min tilmålte plass til å argumentere for det ene eller det andre, for strengt tatt har begge tenkemåter noe for seg. Kirkevekstlitteraturen har lært oss fordelen med å satse på en bestemt gruppe, at den som søker å favne alle altfor ofte ender opp med ikke å nå noen som helst. Samtidig leder homogenitetstankegangen lett til segregering hvor budskapet om at skillelinjene er revet ned i Kristus drukner i ståket fra dem som har nok med seg selv og sine likesinnede.

Lek med ilden

Sannheten er at vi alle leker med ilden. For under mye av diskusjonen aner jeg et uutalt premiss som sjeldent blir konfrontert: At vi ønsker det vi selv liker best. Menighet reduseres til meninghet og gudsfolket drives bort fra kallet til å tjene og fanges opp av samtidens sug etter å forbruke. Det kristne fellesskapet rives i stykker, ikke på tross av de gode ønskene vi har for hva kirken skal være, men nettopp på grunn av dem. ”Kristent fellesskap er ikke et ideal som vi skal virkeliggjøre, men det er en virkelighet, skapt av Gud i Kristus, som vi får lov å ta del i”, skrev den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Der hvor kirken samles rundt noe annet enn Kristus, er drømmebilder og visjoner ødeleggende fordi sentrum flyttes fra hva Gud har gjort til hva jeg vil gjøre. Kirken blir min slagmark framfor Guds åkerland.

Meg og mitt

Flergenerasjonsmenigheten som bygger på et minste felles multiplum hvor vi aller nådigst holder fred med hverandre så lenge enhver generasjon får ivaretatt sine behov, er således ikke noe reelt uttrykk for at alt er nytt i Kristus. Det er heller ikke kirken som er så opptatt av å nå unge at tenåringer, studenter og småbarnsforeldre utelukkende ender opp som mottakere, ute av stand til eller uten interesse for å leve for andre enn seg selv. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem” (2 Kor 5:15) var apostelens budskap til en menighet som tidligere hadde røket i tottene på hverandre på grunn av preferanser for ulike ledere (1 Kor 3:1-9). Ikke lenger leve for seg selv. Det er kanskje der skoen klemmer. For hvis jeg lever for ham er det vel strengt tatt ikke så farlig hva jeg måtte mene om hvem, hva og hvor.

Like barn leker best

I forbindelse med forberedelsene til en forelesning om kirkevekst ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (hoyskolen.org), kom jeg over denne godbiten, en skikkelig skrekkfilm for den som frykter sammenblandingen av børs og katedral. Og for sikkerhets skyld; dvd-en er faktisk til salgs i fullt alvor.

For den som har mer seriøse tanker om å utforske homogenitetsprinsippet (ideen om at kirken vokser best når den trekker til seg folk lik den selv) er dette gode utgangspunkt:


http://timchester.wordpress.com/2006/12/08/the-homogeneous-unit-principle/

http://www.outofur.com/archives/2010/08/down_with_the_h.html

http://www.lausanne.org/en/documents/lops/71-lop-1.html

Å bli noe

”Hva skal du bli når du blir stor?” Spørsmålet kommer først fra en gammel filletante med bart og lukt av kamfer. Ta bort ”når du blir stor” og du har et spørsmål som vil følge deg hele livet. Det krever en respons, og svaret kan ikke være ”ja” eller ”nei”.

Prestasjonspress

Et kjennetegn ved vår tid er at vi må skape vår identitet der tradisjonelle samfunn tidligere fikk den i fødselsgave. Vi må bli noe. Det innebærer økt valgfrihet fordi vi ikke trenger å bli ved vår lest, men heller kan smi vår egen lykke. Vi kan og vil gjøre store ting for konge, Gud og fedreland. Men med økt valgfrihet kommer også stresset. Stadig flere områder av livet underlegges prestasjonspress, og det reelle handlingsrommet holder nødvendigvis ikke tritt med det potensielle. Om ikke vi passer på kan vi dra med oss samme tankegang inn i gudslivet, slik at det i utgangspunktet gode ønsket om å gjøre ekstraordinære ting for Gud føder forakt for det ordinære. En slik logikk tilsier at løpet er kjørt for jenta som i tenårene skulle redde verden, men som sitter med mann og barn, hus og stasjonsvogn tjue år senere. Hver regning fra banken er en smertelig påminnelse om et liv som ikke ble slik hun hadde ønsket. Men løpet er ikke kjørt, for i det ordinære ligger kimen til det ekstraordinære, til å se Gud og hans plan på nytt i en tilværelse som ikke alltid er ideell. Å være gode husmødre og snekkere, sykepleiere og pensjonister, er også å gjøre en forskjell i verden om vi følger Mor Teresas råd om ikke bare å være opptatt av å gjøre store ting, men å gjøre små ting med stor kjærlighet.



Tjene Gud

La meg understreke med en gang at jeg ikke argumenterer for middelmådighet. Det er bedre å sikte mot stjernene og lande på jorda enn å sikte i bakken å være sikker på treffe. Drøm stort og gjør en forskjell i verden. Men la oss ikke være naive for at det koordinatsystemet samfunnet har utstyrt oss med ikke er egnet til å definere suksess i Guds rike. Idolkultur og selvrealisering kan utmerket godt kle seg opp i religiøs retorikk og utgi seg for å tjene Gud når den i realiteten er opptatt av å nå egne mål i Jesu navn. Det står om salige kong David at han var en tjener for Guds plan i sin levetid (Apg 13:36). En tjener for Guds plan. Mer enn det kan vi ikke oppnå og noe annet bør vi ikke håpe på. Framfor å be Gud om å velsigne våre planer bør vi søke å finne hans og tjene ham der han er virksom.

Det er virkelig noe å strekke seg etter.

Viktig vinter

Det går mot vår! Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir bare mer og mer lei av mørke, kulde, vinter og elendighet. Er nok mer værsyk enn jeg liker å innrømme. Derfor priser jeg min Skaper for lengre og varmere dager. Men:

Akkurat som i naturen rundt oss går det åndelige livet i sesonger. ”Det er en tid for alt som skjer under himmelen”, proklamerte den vise kong Salomo. Det er som om jeg skulle sagt det selv. For den som vil ta livet med Gud på alvor, er det umulig å komme utenom vinter, ørken og ødemark. Tvert imot går det et mønster gjennom Bibelen der Gud bruker ødemarken til å forme noe i sine barn som han ikke kan gjøre i velværeavdelingen: Moses som gjeter sauer i ørkenen i 40 år før Gud taler fra busken. David som blir kronet til fyrste, men likevel tilbringer år i ødemarken på flukt fra en plaget konge. Jesus som blir ledet av Ånden ut i villmarken for å fristes av Satan. Noen ting kan bare gjøres i isolasjon.



C. S. Lewis hevder at ”Gud visker til oss i vår nytelse, taler til oss i vår samvittighet, men roper i vår smerte: Den er hans megafon for å vekke en døv verden.” Etter å ha studert flere hundre ledere i Skriften, kirkehistorien og samtiden, mener Fuller-professor Robert Clinton å ha funnet et mønster i hvordan Gud former ledere. En av konklusjonene er at Gud er mer opptatt av å forme noe i oss enn å gjøre noe gjennom oss. Gud er opptatt av hva vi er. Mens vi ønsker å gjøre tusen ting fordi det er så mye å ta tak i, er Gud opptatt av å lære oss én ting, kanskje på tusen måter: Å forme Kristus i oss.



Moses oppsummerer israelsfolkets lange ørkenvandring slik: ”Alt dette gjorde han for å ydmyke deg og prøve deg og så gjøre vel mot deg til slutt” (5 Mos 8:16). I ødemarken lærer vi at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn. I ørkenen finner vi svar på spørsmål vi ennå ikke har lært å stille. ”Gjøre vel mot deg til slutt.” Det er Guds hjerte. Men det skjer ikke uten en vinter.