Meninghet

Rekken av spørreord er endeløs når det gjelder form og farge på den kristne gudstjenesten. Vi kommer til Guds hus med ulike meninger om hvem vi skal nå, om hva slags musikk vi skal ha, om hvilke aldersgruppe vi skal fokusere på. Selv tilhører jeg en menighet som har et uttalt mål om å nå unge mennesker. Andre snakker varmt om flergenerasjonsmenigheten. Jeg har ikke tenkt å bruke min tilmålte plass til å argumentere for det ene eller det andre, for strengt tatt har begge tenkemåter noe for seg. Kirkevekstlitteraturen har lært oss fordelen med å satse på en bestemt gruppe, at den som søker å favne alle altfor ofte ender opp med ikke å nå noen som helst. Samtidig leder homogenitetstankegangen lett til segregering hvor budskapet om at skillelinjene er revet ned i Kristus drukner i ståket fra dem som har nok med seg selv og sine likesinnede.

Lek med ilden

Sannheten er at vi alle leker med ilden. For under mye av diskusjonen aner jeg et uutalt premiss som sjeldent blir konfrontert: At vi ønsker det vi selv liker best. Menighet reduseres til meninghet og gudsfolket drives bort fra kallet til å tjene og fanges opp av samtidens sug etter å forbruke. Det kristne fellesskapet rives i stykker, ikke på tross av de gode ønskene vi har for hva kirken skal være, men nettopp på grunn av dem. ”Kristent fellesskap er ikke et ideal som vi skal virkeliggjøre, men det er en virkelighet, skapt av Gud i Kristus, som vi får lov å ta del i”, skrev den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Der hvor kirken samles rundt noe annet enn Kristus, er drømmebilder og visjoner ødeleggende fordi sentrum flyttes fra hva Gud har gjort til hva jeg vil gjøre. Kirken blir min slagmark framfor Guds åkerland.

Meg og mitt

Flergenerasjonsmenigheten som bygger på et minste felles multiplum hvor vi aller nådigst holder fred med hverandre så lenge enhver generasjon får ivaretatt sine behov, er således ikke noe reelt uttrykk for at alt er nytt i Kristus. Det er heller ikke kirken som er så opptatt av å nå unge at tenåringer, studenter og småbarnsforeldre utelukkende ender opp som mottakere, ute av stand til eller uten interesse for å leve for andre enn seg selv. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem” (2 Kor 5:15) var apostelens budskap til en menighet som tidligere hadde røket i tottene på hverandre på grunn av preferanser for ulike ledere (1 Kor 3:1-9). Ikke lenger leve for seg selv. Det er kanskje der skoen klemmer. For hvis jeg lever for ham er det vel strengt tatt ikke så farlig hva jeg måtte mene om hvem, hva og hvor.

Like barn leker best

I forbindelse med forberedelsene til en forelesning om kirkevekst ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (hoyskolen.org), kom jeg over denne godbiten, en skikkelig skrekkfilm for den som frykter sammenblandingen av børs og katedral. Og for sikkerhets skyld; dvd-en er faktisk til salgs i fullt alvor.

For den som har mer seriøse tanker om å utforske homogenitetsprinsippet (ideen om at kirken vokser best når den trekker til seg folk lik den selv) er dette gode utgangspunkt:


http://timchester.wordpress.com/2006/12/08/the-homogeneous-unit-principle/

http://www.outofur.com/archives/2010/08/down_with_the_h.html

http://www.lausanne.org/en/documents/lops/71-lop-1.html

Å bli noe

”Hva skal du bli når du blir stor?” Spørsmålet kommer først fra en gammel filletante med bart og lukt av kamfer. Ta bort ”når du blir stor” og du har et spørsmål som vil følge deg hele livet. Det krever en respons, og svaret kan ikke være ”ja” eller ”nei”.

Prestasjonspress

Et kjennetegn ved vår tid er at vi må skape vår identitet der tradisjonelle samfunn tidligere fikk den i fødselsgave. Vi må bli noe. Det innebærer økt valgfrihet fordi vi ikke trenger å bli ved vår lest, men heller kan smi vår egen lykke. Vi kan og vil gjøre store ting for konge, Gud og fedreland. Men med økt valgfrihet kommer også stresset. Stadig flere områder av livet underlegges prestasjonspress, og det reelle handlingsrommet holder nødvendigvis ikke tritt med det potensielle. Om ikke vi passer på kan vi dra med oss samme tankegang inn i gudslivet, slik at det i utgangspunktet gode ønsket om å gjøre ekstraordinære ting for Gud føder forakt for det ordinære. En slik logikk tilsier at løpet er kjørt for jenta som i tenårene skulle redde verden, men som sitter med mann og barn, hus og stasjonsvogn tjue år senere. Hver regning fra banken er en smertelig påminnelse om et liv som ikke ble slik hun hadde ønsket. Men løpet er ikke kjørt, for i det ordinære ligger kimen til det ekstraordinære, til å se Gud og hans plan på nytt i en tilværelse som ikke alltid er ideell. Å være gode husmødre og snekkere, sykepleiere og pensjonister, er også å gjøre en forskjell i verden om vi følger Mor Teresas råd om ikke bare å være opptatt av å gjøre store ting, men å gjøre små ting med stor kjærlighet.



Tjene Gud

La meg understreke med en gang at jeg ikke argumenterer for middelmådighet. Det er bedre å sikte mot stjernene og lande på jorda enn å sikte i bakken å være sikker på treffe. Drøm stort og gjør en forskjell i verden. Men la oss ikke være naive for at det koordinatsystemet samfunnet har utstyrt oss med ikke er egnet til å definere suksess i Guds rike. Idolkultur og selvrealisering kan utmerket godt kle seg opp i religiøs retorikk og utgi seg for å tjene Gud når den i realiteten er opptatt av å nå egne mål i Jesu navn. Det står om salige kong David at han var en tjener for Guds plan i sin levetid (Apg 13:36). En tjener for Guds plan. Mer enn det kan vi ikke oppnå og noe annet bør vi ikke håpe på. Framfor å be Gud om å velsigne våre planer bør vi søke å finne hans og tjene ham der han er virksom.

Det er virkelig noe å strekke seg etter.

Viktig vinter

Det går mot vår! Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir bare mer og mer lei av mørke, kulde, vinter og elendighet. Er nok mer værsyk enn jeg liker å innrømme. Derfor priser jeg min Skaper for lengre og varmere dager. Men:

Akkurat som i naturen rundt oss går det åndelige livet i sesonger. ”Det er en tid for alt som skjer under himmelen”, proklamerte den vise kong Salomo. Det er som om jeg skulle sagt det selv. For den som vil ta livet med Gud på alvor, er det umulig å komme utenom vinter, ørken og ødemark. Tvert imot går det et mønster gjennom Bibelen der Gud bruker ødemarken til å forme noe i sine barn som han ikke kan gjøre i velværeavdelingen: Moses som gjeter sauer i ørkenen i 40 år før Gud taler fra busken. David som blir kronet til fyrste, men likevel tilbringer år i ødemarken på flukt fra en plaget konge. Jesus som blir ledet av Ånden ut i villmarken for å fristes av Satan. Noen ting kan bare gjøres i isolasjon.



C. S. Lewis hevder at ”Gud visker til oss i vår nytelse, taler til oss i vår samvittighet, men roper i vår smerte: Den er hans megafon for å vekke en døv verden.” Etter å ha studert flere hundre ledere i Skriften, kirkehistorien og samtiden, mener Fuller-professor Robert Clinton å ha funnet et mønster i hvordan Gud former ledere. En av konklusjonene er at Gud er mer opptatt av å forme noe i oss enn å gjøre noe gjennom oss. Gud er opptatt av hva vi er. Mens vi ønsker å gjøre tusen ting fordi det er så mye å ta tak i, er Gud opptatt av å lære oss én ting, kanskje på tusen måter: Å forme Kristus i oss.



Moses oppsummerer israelsfolkets lange ørkenvandring slik: ”Alt dette gjorde han for å ydmyke deg og prøve deg og så gjøre vel mot deg til slutt” (5 Mos 8:16). I ødemarken lærer vi at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn. I ørkenen finner vi svar på spørsmål vi ennå ikke har lært å stille. ”Gjøre vel mot deg til slutt.” Det er Guds hjerte. Men det skjer ikke uten en vinter.

Nytt på nytt

Noen har sagt at mange ser frem til det nye året for å starte på nytt med gamle vaner. Nyttårsforsettene har uansett institusjonalisert hykleriet der vi forsøker å svette bort ribbefettet før vi er tilbake i sofakroken før februar blir til mars. Smertelig får vi erfare at ikke alt blir nytt bare fordi vi bytter kalender.


De vi er

Gjennom livet pådrar vi oss sår vi gjerne vil ha legt og samler oss skrot vi gjerne vil bli kvitt, men som ikke vil gå frivillig. Det som skjer med oss blir en del av oss, og uten at vi merker det blir synd, svik og sykdom preget som fossiler i identiteten vår: ”Det er bare sånn jeg er.”  Vi kjenner det igjen fra bibelfortellingen. Kvinnen som hadde vært syk i 12 år og brukt alt hun eide på leger og kvakksalvere, lurium og hestekurer. Hun var blitt fattig, men ikke frisk. Mannen som hadde vært lam i 38 år, fengslet i sin egen kropp, ute av stand til å komme i vannet da engelen rørte ved Siloa-dammen. Skarer av syke, syndige og spedalske. Mennesker uten navn, definert av sine nederlag, skuffelser og skavanker. De representerer alle dem av oss som trenger mer enn nyttårsforsetter for at ting skal komme i orden.

Den han er 

Og Gud sender mer enn gode ønsker for det nye året. Barnet som ble svøpt og lagt i en krybbe er en ny verden kledd i kjøtt og blod, levende og nærværende når februar fyller med regninger det samme bordet som desember fylte med julepynt. ”Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?” (Jes 43:19). Gud er skaper og opprettholder av alt liv. Vi kan ikke diktere hva han skal gjøre eller hvordan han skal gjøre det, men vi kan forvente at han vil gjøre nye ting i 2013. Begynnelsen av Bibelen viser oss at vår Gud ikke er avhengig av spesielt gunstige betingelser for å gjøre noe nytt. Der det var mørke, skapte Gud lys. Der det var tomhet, skapte Gud liv. Der det bare var støv på jorden, skapte Gud et menneske. Slutten av boka viser oss at hatet og mørket, skjøgen og dyret, ikke får siste ordet: ”Se, jeg gjør alle ting nye!”(Åp 21:5). Vi som lever mellom Eden og det nye Jerusalem, mellom skapning og ny skapning, kan hver dag motta og gi videre det nye livet som i Jesus Kristus allerede er tilstede i verden. Det er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Det kan faktisk bidra til et godt nytt år.

Ny bok!

Det er litt som å bli far igjen. Men bare litt. Om skriveprossessen er fødselen, er utgivelsen som å sende den håpefulle ut i verden. Nå er i hvert fall den nyeste boka mi "Feil fortelling fortalt" ute av mine hender og foråpentligvis på vei inn i dine. Herfra skal den leve sitt eget liv; må det bli til velsignelse for mange.

Tilbake til start

Det enkle er ofte det beste, heter det i reklamen. I Guds rike kan du stryke ”ofte”. I avskjedsbrevet til sin åndelige sønn og nærmeste medarbeider kommer apostelen Paulus med en pussig formaning: ”Husk på Jesus Kristus” (2 Tim 2:8, Bibel 2011). Paulus synes å sparke inn åpne dører når han kommer med en oppfordring like unødvendig som å be noen om å huske å puste. Eller kanskje ikke. Kanskje er den tilsynelatende selvsagte påminnelsen høyst påkrevd likevel. Paulus sin frykt for at menigheten skal bli fordervet i tankene og ”vendt bort fra den enkle og rene troskapen mot Kristus” (2 Kor 11:3, NB88) er ikke ubegrunnet. Verken da eller nå. Det er en konstant fare for at det kristne livet settes på autopilot. Inn kommer byråkratiet med sine regler og rammer. Tilbedelse blir profesjon og mysterium prosedyre.

Åndelig rutine

Gud reduseres til et gode som skal administreres eller et objekt som skal studeres. Det åndelige livet skrumper inn til prinsipper som skal følges framfor en relasjon som skal utvikles. Evangeliet endrer karakter fra å være gode nyheter om hva Gud har gjort for oss til krav om hva vi skal gjøre for ham. Kanskje påminnelsen om å huske på Jesus ikke er så dum likevel.

Hangen til å rutinisere Gud er som sur nedbør for flora skapt til undring og beundring. ”Å snakke om Guds navn uten å be til Gud har sporen av blasfemi i seg”, skriver teolog og forfatter Eugene Peterson. ”Sannheten om Gud uten kjærligheten til Gud utvikler seg raskt til undertrykkelse. Såkalte teologer – amatører eller profesjonelle – som ikke ber, er i samme liga som djevelen. Faktisk kan djevelen beskrives som den type teolog som vet alt om Gud, men ikke vil ha noe med ham å gjøre”.

Kristus i sentrum

Åndelig modenhet dreier seg ikke om å bytte ut den første kjærligheten til Jesus med en eller annen sofistikert agenda, men om å vokse i tro og kjærlighet til ham. Det er bare ett gyldig senter for det kristne livet, og det er Kristus. Alt som driver bort fra ham, konkurrerer med ham eller setter ham i skyggen, er avsporinger med potensielt ødeleggende resultater. I Guds rike er det en velsignelse å rykke tilbake til start.

Det fortelles at en journalist en gang spurte Karl Barth, en av det forrige århundrets største teologer, om han kunne gi en kort oppsummering av sitt tolvbindsverk i dogmatikk. Framfor å gi en akademisk avhandling svarte Barth ved å sitere fra en kjent kristen barnesang: ”Jesus loves me this I know, for the Bible tells me so”. Bedre kan det vel i grunn ikke sies.  

Handle with care

Så er han igjen på reise. Først på flukt fra en bror han hadde lurt. Nå på vei bort fra en onkel som hadde lurt ham. Med Fader Jakob sover ikke. I ly av mørket sender han kone og barn over elva Jordan og blir alene i natten. Da dukker Gud opp.

Tro som tåler

Det blir et møte uten gåsehud og vakre lovsangskor. Den desperate patriarken ypper til strid med Gud og holder kampen gående gjennom natten. Til slutt er det Herren som ber ham om å stoppe. Jeg er overbevist om at vi kristne er altfor forsiktige med den Gud vi tror på. Vi behandler ham som det fineste porselen, støtter ham opp som om han faller sammen om ikke vi holder stand. Tåler ikke støt. Må oppbevares i rett lys og riktig temperatur. Handle with care. Men ikke Jakob. Han kjemper med Gud, slåss med Gud, går i klingen med Gud. Og da solen gryr møter vi en forvandlet mann, en mann som halter, en mann med et nytt navn. 

Livet blir ikke alltid slik vi hadde tenkt oss. Rettelse: livet blir stort sett aldri slik vi hadde tenkt oss.

Når vi trenger ham mest synes Gud noen ganger veldig langt borte – eller han kommer som til Jakob, veldig nær for bare å sloss når vi allerede har nok å kjempe med. ”Sjelens mørke natt” kalte middelaldermunken Johannes av korset disse periodene da krykkene tas fra oss, da idealisme møter realisme og vi står tilbake med lite annet enn naken og upolert menneskelighet. Da er ikke tiden inne for å gi opp. ”Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg” (1 Mos 32:26).

Folk som halter

I strevet etter å være solskinnsbarn for ham, risikerer vi å holde deler av livet borte fra Gud.

Framfor å gi Herren det vi har, gir vi ham glansbildet av det vi ønsker å være. Resultatet er oppdelte liv hvor Gud blir forvist til finstuen, mens roteloftet og vaskerommet forbeholdes oss selv.

”I’m looking for people with a limp”, fortalte den amerikanske kirkelederen meg da jeg spurte hva han så etter hos kommende ledere. ”Jeg ser etter folk som halter”. Kirken og verden trenger menn og kvinner som har vært ute en natt og kjempet med Gud, som halter fordi Den høyeste har rørt ved dem. Det er noen ting du bare kan lære alene med Gud. I den mørkeste natten former han ting i oss som det ikke er mulig å gjøre i solskinn. Jakob ville fortalt oss at gudstroen er solid nok til å tåle en kamp. ”Og han velsignet ham der” (1 Mos 32:29).

Bakvendtland

Jeg har begynt å spørre meg selv om det ikke er et misforhold mellom hvor mye krefter vi bruker på å trekke folk inn til menighetssamlingene våre og de ressursene vi legger i ned i trene menighetens folk til å leve ut troen der de bruker mesteparten av tiden sin. Det er unektelig nokså bakvendt når det settes likhetstegn mellom tjeneste for Gud og tid brukt på menighetsarbeid. Konsekvensen er at bare folk i såkalt ”fulltidstjeneste” kan bruke hele dagen på å tjene Gud. Det er tvilsomt tankegods som implisitt bærer med seg premisset om at de som ikke er ansatt i kristent arbeid kun bruker fritiden på å tjene i Guds rike. Resten av tiden tjener de bare penger.



Meningsfullt

Capetown-erklæringen, en felleskristen misjonspakt, slår fast at skillet mellom såkalte hellige og sekulære aktiviteter har ødeleggende konsekvenser for kirken og hindrer mobiliseringen av Guds folk til Guds oppdrag. Utfordringen går derfor ut til alle kristne om å omfavne tanken om at deres daglige tjeneste er der hvor Gud har kalt dem til å arbeide. Arbeidsplasser, klasserom, eldresentre og stellerom: De bærer alle i seg kimen til å bli steder der Gud blir æret og mennesker møtt. Hvis hele verden er Guds verden (og det er den) finnes det ikke noe sånt som gudsforlatte steder, uåndelige aktiviteter eller trivielle jobber. Alt fylles med hensikt om vi lever med Jesus som Herre over alle ting: ”Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener. Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus!” (Kol 3:23-24).



24/7

Vi må erklære krig mot ideen om at gudstjeneste er knyttet til spesielle tider, steder eller aktiviteter. Vi tjener ikke Gud bare på søndag mellom 11 og 13; enten så tjener vi Gud hele tiden eller så tjener vi ham ikke i det hele tatt. Når vi kommer sammen for å tilbe, er det for å feire det han har gjort, søke helbredelse for sårene hverdagen har gitt oss, få styrke i fellesskapet og sendes ut for å leve for Gud i verden. Menighetens liv leves i spennet mellom å komme og gå. Kirkens åndedrett er å samles inn for å sendes ut.



Menighetssamlinger har så visst sin nødvendige plass, men de må eksistere sammen med utsendelsen til verden. ”Meld deg inn – kom deg ut” lyder slagordet til Turistforeningen. De er ikke helt på tur. Kristenlivet kan ikke leves utelukkende på innoverpust. Ikke rart om folk føler seg oppblåst, irritert og nær ved å eksplodere. Det som for menneskekroppen ville være den sikre død har for Kristi kropp blitt noe i nærheten av en normalitet. For i kirken der går allting an. Der er vi like tøysete og rare alle mann.