mandag 11. mars 2013

Å bli noe

”Hva skal du bli når du blir stor?” Spørsmålet kommer først fra en gammel filletante med bart og lukt av kamfer. Ta bort ”når du blir stor” og du har et spørsmål som vil følge deg hele livet. Det krever en respons, og svaret kan ikke være ”ja” eller ”nei”.

Prestasjonspress

Et kjennetegn ved vår tid er at vi må skape vår identitet der tradisjonelle samfunn tidligere fikk den i fødselsgave. Vi må bli noe. Det innebærer økt valgfrihet fordi vi ikke trenger å bli ved vår lest, men heller kan smi vår egen lykke. Vi kan og vil gjøre store ting for konge, Gud og fedreland. Men med økt valgfrihet kommer også stresset. Stadig flere områder av livet underlegges prestasjonspress, og det reelle handlingsrommet holder nødvendigvis ikke tritt med det potensielle. Om ikke vi passer på kan vi dra med oss samme tankegang inn i gudslivet, slik at det i utgangspunktet gode ønsket om å gjøre ekstraordinære ting for Gud føder forakt for det ordinære. En slik logikk tilsier at løpet er kjørt for jenta som i tenårene skulle redde verden, men som sitter med mann og barn, hus og stasjonsvogn tjue år senere. Hver regning fra banken er en smertelig påminnelse om et liv som ikke ble slik hun hadde ønsket. Men løpet er ikke kjørt, for i det ordinære ligger kimen til det ekstraordinære, til å se Gud og hans plan på nytt i en tilværelse som ikke alltid er ideell. Å være gode husmødre og snekkere, sykepleiere og pensjonister, er også å gjøre en forskjell i verden om vi følger Mor Teresas råd om ikke bare å være opptatt av å gjøre store ting, men å gjøre små ting med stor kjærlighet.



Tjene Gud

La meg understreke med en gang at jeg ikke argumenterer for middelmådighet. Det er bedre å sikte mot stjernene og lande på jorda enn å sikte i bakken å være sikker på treffe. Drøm stort og gjør en forskjell i verden. Men la oss ikke være naive for at det koordinatsystemet samfunnet har utstyrt oss med ikke er egnet til å definere suksess i Guds rike. Idolkultur og selvrealisering kan utmerket godt kle seg opp i religiøs retorikk og utgi seg for å tjene Gud når den i realiteten er opptatt av å nå egne mål i Jesu navn. Det står om salige kong David at han var en tjener for Guds plan i sin levetid (Apg 13:36). En tjener for Guds plan. Mer enn det kan vi ikke oppnå og noe annet bør vi ikke håpe på. Framfor å be Gud om å velsigne våre planer bør vi søke å finne hans og tjene ham der han er virksom.

Det er virkelig noe å strekke seg etter.