Meninghet

Rekken av spørreord er endeløs når det gjelder form og farge på den kristne gudstjenesten. Vi kommer til Guds hus med ulike meninger om hvem vi skal nå, om hva slags musikk vi skal ha, om hvilke aldersgruppe vi skal fokusere på. Selv tilhører jeg en menighet som har et uttalt mål om å nå unge mennesker. Andre snakker varmt om flergenerasjonsmenigheten. Jeg har ikke tenkt å bruke min tilmålte plass til å argumentere for det ene eller det andre, for strengt tatt har begge tenkemåter noe for seg. Kirkevekstlitteraturen har lært oss fordelen med å satse på en bestemt gruppe, at den som søker å favne alle altfor ofte ender opp med ikke å nå noen som helst. Samtidig leder homogenitetstankegangen lett til segregering hvor budskapet om at skillelinjene er revet ned i Kristus drukner i ståket fra dem som har nok med seg selv og sine likesinnede.

Lek med ilden

Sannheten er at vi alle leker med ilden. For under mye av diskusjonen aner jeg et uutalt premiss som sjeldent blir konfrontert: At vi ønsker det vi selv liker best. Menighet reduseres til meninghet og gudsfolket drives bort fra kallet til å tjene og fanges opp av samtidens sug etter å forbruke. Det kristne fellesskapet rives i stykker, ikke på tross av de gode ønskene vi har for hva kirken skal være, men nettopp på grunn av dem. ”Kristent fellesskap er ikke et ideal som vi skal virkeliggjøre, men det er en virkelighet, skapt av Gud i Kristus, som vi får lov å ta del i”, skrev den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Der hvor kirken samles rundt noe annet enn Kristus, er drømmebilder og visjoner ødeleggende fordi sentrum flyttes fra hva Gud har gjort til hva jeg vil gjøre. Kirken blir min slagmark framfor Guds åkerland.

Meg og mitt

Flergenerasjonsmenigheten som bygger på et minste felles multiplum hvor vi aller nådigst holder fred med hverandre så lenge enhver generasjon får ivaretatt sine behov, er således ikke noe reelt uttrykk for at alt er nytt i Kristus. Det er heller ikke kirken som er så opptatt av å nå unge at tenåringer, studenter og småbarnsforeldre utelukkende ender opp som mottakere, ute av stand til eller uten interesse for å leve for andre enn seg selv. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem” (2 Kor 5:15) var apostelens budskap til en menighet som tidligere hadde røket i tottene på hverandre på grunn av preferanser for ulike ledere (1 Kor 3:1-9). Ikke lenger leve for seg selv. Det er kanskje der skoen klemmer. For hvis jeg lever for ham er det vel strengt tatt ikke så farlig hva jeg måtte mene om hvem, hva og hvor.