Lyden av skjør stillhet

Det er et fyrverkeri av forestilling som foregår på fjellet Karmel. Profeten Elia mot røkla, én mann mot 450 statsautoriserte Baal-profeter . Nå har han utfordret hele den profesjonelle hedenskapen til duell foran folk og drott. Målet er å finne ut hvem som er størst og reglene er enkle: den guden som svarer med ild, han er Gud (1 Kong 18:24).

Fra ilden til asken

Ettersom timene går på Karmel, blir Baal-profetene stadig mer desperate og Elia stadig mer eplekjekk. Da dag blir til kveld må de pakke sammen og skamfullt erkjenne at Baal ikke kommer til å tenne noe som helst. Ikke i dag. Da trer Elia fram, dynker  offer og alter i vann, ber en enkel bønn og ser hvordan Herrens ild fortærer både offer, alter, ved og vann. På én dag vinnes folket tilbake til Gud. Mange ville si at det var en god dag på jobb. Men ikke Elia.  

Profeten er redd. Redd for en kvinne. Han som egenhendig utfordret konge, folk og den offisielle gudsdyrkelsen mister mot, munn og mæle da dronning Jesabel truer. Som et jaget dyr flykter han ut i ødemarken for å berge livet, setter seg under en busk og ber om å få dø. Han er kanskje av det dramatiske slaget, men han representerer oss alle der han sitter bitter og slikker sine sår. Vi vil sammen med profeten tilbake til Karmel. Vi vil tilbake der vi kjente at Herren var nær, at ilden brant i oss og falt rundt oss.

Gjennom ødemarken

Men ingen skal dø i ødemarken. Ikke i dag. For Herren sørger fortsatt for sin tjener. Han som tidligere sendte ravner med mat til Elia sender nå en engel med høyoktandiett som holder ham gående førti dager og førti netter. Ødemarken er et sted Elia må gjennom, men ikke et sted han skal ende sitt liv. Ikke i dag.

I ødemarken får vi maten vi trenger for å komme gjennom den, og i andre enden av ørkenvandringen venter fjellet Horeb hvor Elia igjen får se Herrens herlighet. Men denne gangen kommer han ikke med ild, som en storm eller i et jordskjelv. Det er i ”lyden av skjør stillhet” (1 Kong 19:12) at Elia møter Gud.

Han som kommer

Og her er poenget: Vi kan ikke diktere hvordan Gud skal vise seg. Vi kan ønske ild som på Karmel, men få lyden av skjør stillhet som på Horeb. Gud er i begge deler, og hans virke i oss og i verden kan ikke kokes ned til enkle formularer. Vi kan ikke kontrollere hvordan han skal møte oss. Det eneste vi kan vite er at han kommer når vi trenger det. Også i dag. 

Meninghet

Rekken av spørreord er endeløs når det gjelder form og farge på den kristne gudstjenesten. Vi kommer til Guds hus med ulike meninger om hvem vi skal nå, om hva slags musikk vi skal ha, om hvilke aldersgruppe vi skal fokusere på. Selv tilhører jeg en menighet som har et uttalt mål om å nå unge mennesker. Andre snakker varmt om flergenerasjonsmenigheten. Jeg har ikke tenkt å bruke min tilmålte plass til å argumentere for det ene eller det andre, for strengt tatt har begge tenkemåter noe for seg. Kirkevekstlitteraturen har lært oss fordelen med å satse på en bestemt gruppe, at den som søker å favne alle altfor ofte ender opp med ikke å nå noen som helst. Samtidig leder homogenitetstankegangen lett til segregering hvor budskapet om at skillelinjene er revet ned i Kristus drukner i ståket fra dem som har nok med seg selv og sine likesinnede.

Lek med ilden

Sannheten er at vi alle leker med ilden. For under mye av diskusjonen aner jeg et uutalt premiss som sjeldent blir konfrontert: At vi ønsker det vi selv liker best. Menighet reduseres til meninghet og gudsfolket drives bort fra kallet til å tjene og fanges opp av samtidens sug etter å forbruke. Det kristne fellesskapet rives i stykker, ikke på tross av de gode ønskene vi har for hva kirken skal være, men nettopp på grunn av dem. ”Kristent fellesskap er ikke et ideal som vi skal virkeliggjøre, men det er en virkelighet, skapt av Gud i Kristus, som vi får lov å ta del i”, skrev den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Der hvor kirken samles rundt noe annet enn Kristus, er drømmebilder og visjoner ødeleggende fordi sentrum flyttes fra hva Gud har gjort til hva jeg vil gjøre. Kirken blir min slagmark framfor Guds åkerland.

Meg og mitt

Flergenerasjonsmenigheten som bygger på et minste felles multiplum hvor vi aller nådigst holder fred med hverandre så lenge enhver generasjon får ivaretatt sine behov, er således ikke noe reelt uttrykk for at alt er nytt i Kristus. Det er heller ikke kirken som er så opptatt av å nå unge at tenåringer, studenter og småbarnsforeldre utelukkende ender opp som mottakere, ute av stand til eller uten interesse for å leve for andre enn seg selv. ”Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem” (2 Kor 5:15) var apostelens budskap til en menighet som tidligere hadde røket i tottene på hverandre på grunn av preferanser for ulike ledere (1 Kor 3:1-9). Ikke lenger leve for seg selv. Det er kanskje der skoen klemmer. For hvis jeg lever for ham er det vel strengt tatt ikke så farlig hva jeg måtte mene om hvem, hva og hvor.

Like barn leker best

I forbindelse med forberedelsene til en forelesning om kirkevekst ved Høyskolen for Ledelse og Teologi (hoyskolen.org), kom jeg over denne godbiten, en skikkelig skrekkfilm for den som frykter sammenblandingen av børs og katedral. Og for sikkerhets skyld; dvd-en er faktisk til salgs i fullt alvor.

For den som har mer seriøse tanker om å utforske homogenitetsprinsippet (ideen om at kirken vokser best når den trekker til seg folk lik den selv) er dette gode utgangspunkt:


http://timchester.wordpress.com/2006/12/08/the-homogeneous-unit-principle/

http://www.outofur.com/archives/2010/08/down_with_the_h.html

http://www.lausanne.org/en/documents/lops/71-lop-1.html

Å bli noe

”Hva skal du bli når du blir stor?” Spørsmålet kommer først fra en gammel filletante med bart og lukt av kamfer. Ta bort ”når du blir stor” og du har et spørsmål som vil følge deg hele livet. Det krever en respons, og svaret kan ikke være ”ja” eller ”nei”.

Prestasjonspress

Et kjennetegn ved vår tid er at vi må skape vår identitet der tradisjonelle samfunn tidligere fikk den i fødselsgave. Vi må bli noe. Det innebærer økt valgfrihet fordi vi ikke trenger å bli ved vår lest, men heller kan smi vår egen lykke. Vi kan og vil gjøre store ting for konge, Gud og fedreland. Men med økt valgfrihet kommer også stresset. Stadig flere områder av livet underlegges prestasjonspress, og det reelle handlingsrommet holder nødvendigvis ikke tritt med det potensielle. Om ikke vi passer på kan vi dra med oss samme tankegang inn i gudslivet, slik at det i utgangspunktet gode ønsket om å gjøre ekstraordinære ting for Gud føder forakt for det ordinære. En slik logikk tilsier at løpet er kjørt for jenta som i tenårene skulle redde verden, men som sitter med mann og barn, hus og stasjonsvogn tjue år senere. Hver regning fra banken er en smertelig påminnelse om et liv som ikke ble slik hun hadde ønsket. Men løpet er ikke kjørt, for i det ordinære ligger kimen til det ekstraordinære, til å se Gud og hans plan på nytt i en tilværelse som ikke alltid er ideell. Å være gode husmødre og snekkere, sykepleiere og pensjonister, er også å gjøre en forskjell i verden om vi følger Mor Teresas råd om ikke bare å være opptatt av å gjøre store ting, men å gjøre små ting med stor kjærlighet.



Tjene Gud

La meg understreke med en gang at jeg ikke argumenterer for middelmådighet. Det er bedre å sikte mot stjernene og lande på jorda enn å sikte i bakken å være sikker på treffe. Drøm stort og gjør en forskjell i verden. Men la oss ikke være naive for at det koordinatsystemet samfunnet har utstyrt oss med ikke er egnet til å definere suksess i Guds rike. Idolkultur og selvrealisering kan utmerket godt kle seg opp i religiøs retorikk og utgi seg for å tjene Gud når den i realiteten er opptatt av å nå egne mål i Jesu navn. Det står om salige kong David at han var en tjener for Guds plan i sin levetid (Apg 13:36). En tjener for Guds plan. Mer enn det kan vi ikke oppnå og noe annet bør vi ikke håpe på. Framfor å be Gud om å velsigne våre planer bør vi søke å finne hans og tjene ham der han er virksom.

Det er virkelig noe å strekke seg etter.

Viktig vinter

Det går mot vår! Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir bare mer og mer lei av mørke, kulde, vinter og elendighet. Er nok mer værsyk enn jeg liker å innrømme. Derfor priser jeg min Skaper for lengre og varmere dager. Men:

Akkurat som i naturen rundt oss går det åndelige livet i sesonger. ”Det er en tid for alt som skjer under himmelen”, proklamerte den vise kong Salomo. Det er som om jeg skulle sagt det selv. For den som vil ta livet med Gud på alvor, er det umulig å komme utenom vinter, ørken og ødemark. Tvert imot går det et mønster gjennom Bibelen der Gud bruker ødemarken til å forme noe i sine barn som han ikke kan gjøre i velværeavdelingen: Moses som gjeter sauer i ørkenen i 40 år før Gud taler fra busken. David som blir kronet til fyrste, men likevel tilbringer år i ødemarken på flukt fra en plaget konge. Jesus som blir ledet av Ånden ut i villmarken for å fristes av Satan. Noen ting kan bare gjøres i isolasjon.



C. S. Lewis hevder at ”Gud visker til oss i vår nytelse, taler til oss i vår samvittighet, men roper i vår smerte: Den er hans megafon for å vekke en døv verden.” Etter å ha studert flere hundre ledere i Skriften, kirkehistorien og samtiden, mener Fuller-professor Robert Clinton å ha funnet et mønster i hvordan Gud former ledere. En av konklusjonene er at Gud er mer opptatt av å forme noe i oss enn å gjøre noe gjennom oss. Gud er opptatt av hva vi er. Mens vi ønsker å gjøre tusen ting fordi det er så mye å ta tak i, er Gud opptatt av å lære oss én ting, kanskje på tusen måter: Å forme Kristus i oss.



Moses oppsummerer israelsfolkets lange ørkenvandring slik: ”Alt dette gjorde han for å ydmyke deg og prøve deg og så gjøre vel mot deg til slutt” (5 Mos 8:16). I ødemarken lærer vi at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn. I ørkenen finner vi svar på spørsmål vi ennå ikke har lært å stille. ”Gjøre vel mot deg til slutt.” Det er Guds hjerte. Men det skjer ikke uten en vinter.

Nytt på nytt

Noen har sagt at mange ser frem til det nye året for å starte på nytt med gamle vaner. Nyttårsforsettene har uansett institusjonalisert hykleriet der vi forsøker å svette bort ribbefettet før vi er tilbake i sofakroken før februar blir til mars. Smertelig får vi erfare at ikke alt blir nytt bare fordi vi bytter kalender.


De vi er

Gjennom livet pådrar vi oss sår vi gjerne vil ha legt og samler oss skrot vi gjerne vil bli kvitt, men som ikke vil gå frivillig. Det som skjer med oss blir en del av oss, og uten at vi merker det blir synd, svik og sykdom preget som fossiler i identiteten vår: ”Det er bare sånn jeg er.”  Vi kjenner det igjen fra bibelfortellingen. Kvinnen som hadde vært syk i 12 år og brukt alt hun eide på leger og kvakksalvere, lurium og hestekurer. Hun var blitt fattig, men ikke frisk. Mannen som hadde vært lam i 38 år, fengslet i sin egen kropp, ute av stand til å komme i vannet da engelen rørte ved Siloa-dammen. Skarer av syke, syndige og spedalske. Mennesker uten navn, definert av sine nederlag, skuffelser og skavanker. De representerer alle dem av oss som trenger mer enn nyttårsforsetter for at ting skal komme i orden.

Den han er 

Og Gud sender mer enn gode ønsker for det nye året. Barnet som ble svøpt og lagt i en krybbe er en ny verden kledd i kjøtt og blod, levende og nærværende når februar fyller med regninger det samme bordet som desember fylte med julepynt. ”Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?” (Jes 43:19). Gud er skaper og opprettholder av alt liv. Vi kan ikke diktere hva han skal gjøre eller hvordan han skal gjøre det, men vi kan forvente at han vil gjøre nye ting i 2013. Begynnelsen av Bibelen viser oss at vår Gud ikke er avhengig av spesielt gunstige betingelser for å gjøre noe nytt. Der det var mørke, skapte Gud lys. Der det var tomhet, skapte Gud liv. Der det bare var støv på jorden, skapte Gud et menneske. Slutten av boka viser oss at hatet og mørket, skjøgen og dyret, ikke får siste ordet: ”Se, jeg gjør alle ting nye!”(Åp 21:5). Vi som lever mellom Eden og det nye Jerusalem, mellom skapning og ny skapning, kan hver dag motta og gi videre det nye livet som i Jesus Kristus allerede er tilstede i verden. Det er ikke noe dårlig nyttårsforsett. Det kan faktisk bidra til et godt nytt år.

Ny bok!

Det er litt som å bli far igjen. Men bare litt. Om skriveprossessen er fødselen, er utgivelsen som å sende den håpefulle ut i verden. Nå er i hvert fall den nyeste boka mi "Feil fortelling fortalt" ute av mine hender og foråpentligvis på vei inn i dine. Herfra skal den leve sitt eget liv; må det bli til velsignelse for mange.