Missio Dei

Jeg har kommet til at jeg må ha telepatiske evner. I hvert fall har jeg truffet nesten hver gang jeg har gjettet hvilket bibelvers folk flest assosierer med misjon i norske frikirkelighet. Sannheten er vel heller at det evangelikale sinn er nokså enkelt å tyde. Misjonsbefalingen i Matteus 28 står nemlig sentralt i våre tanker slik den har gjort siden starten på den protestantiske misjonsbevegelsen. Det er en god ting.

Komme og gå

Men befalingen om å gå ut ikke kan stå alene. En ensidig forståelse av kirke og misjon leder lett til  konklusjonen om at det er vi som må trå til om det skal bli noe dreis på kristenlivet i landet. Guds handlingsrom i verden øker og minsker i takt med vår frimodighet og misjonsiver, slik at når jeg kjefter på andre i køen på Rema framfor å vitne for folk i kantina på jobben, får ikke Gud gjort noe som helst.

Men hva om det er omvendt. At det er nettopp fordi Gud gjør en hel masse at vi skal gjøre noe som helst. At det er Gud som har initiativet og går foran, slik at det jeg sier og gjør for å lede folk til tro er et resultat av det han holder på med og ikke en forutsetning for at han skal slippe til. Befalingen om å gå ut for ham må derfor balanseres med oppfordringen om å bli i ham: ”Slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg” (Joh 15:4). Kallet til å gå er samtidig en invitasjon til å komme.

Guds oppdrag

I Johannes evangelium trer en tanke fram som kan revolusjonere hvordan vi forstår Guds oppdrag og vår rolle i det. Her løfter Jesus igjen og igjen fram hvordan han er sendt fra Gud og bare kan gjøre det han ser sin Far gjøre. Samtidig knytter han utsendelsen av disiplene til sin egen sendelse fra Gud til verden: ”’Som Far har sendt meg, sender jeg dere. Ta imot Den hellige ånd’” (Joh 20:21-22). Faderen sender Sønnen som sender menigheten ut i Åndens kraft. Verdens frelse kan best forstås som Missio Dei – Guds oppdrag. Spørsmålet er derfor ikke primært hvor vi skal ta Gud, men hvor Gud er virksom og hvordan vi kan delta i det han gjør.

Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe. Tvert imot skal vi gjøre en hel masse fordi Gud er på gang i verden. Vi skal ikke gå og gå og aldri komme til døra; vi skal gå ut i de gode gjerningene som Gud på forhånd har lagt ferdige for oss (Ef 2:10).  Når Gud er aktiv kan ikke vi være passive. ”Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider” (Joh 5:17). Så gjelder det bare å se hva Far holder på med. Jeg tror ikke det krever telepatiske evner.

Lyden av skjør stillhet

Det er et fyrverkeri av forestilling som foregår på fjellet Karmel. Profeten Elia mot røkla, én mann mot 450 statsautoriserte Baal-profeter . Nå har han utfordret hele den profesjonelle hedenskapen til duell foran folk og drott. Målet er å finne ut hvem som er størst og reglene er enkle: den guden som svarer med ild, han er Gud (1 Kong 18:24).

Fra ilden til asken

Ettersom timene går på Karmel, blir Baal-profetene stadig mer desperate og Elia stadig mer eplekjekk. Da dag blir til kveld må de pakke sammen og skamfullt erkjenne at Baal ikke kommer til å tenne noe som helst. Ikke i dag. Da trer Elia fram, dynker  offer og alter i vann, ber en enkel bønn og ser hvordan Herrens ild fortærer både offer, alter, ved og vann. På én dag vinnes folket tilbake til Gud. Mange ville si at det var en god dag på jobb. Men ikke Elia.  

Profeten er redd. Redd for en kvinne. Han som egenhendig utfordret konge, folk og den offisielle gudsdyrkelsen mister mot, munn og mæle da dronning Jesabel truer. Som et jaget dyr flykter han ut i ødemarken for å berge livet, setter seg under en busk og ber om å få dø. Han er kanskje av det dramatiske slaget, men han representerer oss alle der han sitter bitter og slikker sine sår. Vi vil sammen med profeten tilbake til Karmel. Vi vil tilbake der vi kjente at Herren var nær, at ilden brant i oss og falt rundt oss.

Gjennom ødemarken

Men ingen skal dø i ødemarken. Ikke i dag. For Herren sørger fortsatt for sin tjener. Han som tidligere sendte ravner med mat til Elia sender nå en engel med høyoktandiett som holder ham gående førti dager og førti netter. Ødemarken er et sted Elia må gjennom, men ikke et sted han skal ende sitt liv. Ikke i dag.

I ødemarken får vi maten vi trenger for å komme gjennom den, og i andre enden av ørkenvandringen venter fjellet Horeb hvor Elia igjen får se Herrens herlighet. Men denne gangen kommer han ikke med ild, som en storm eller i et jordskjelv. Det er i ”lyden av skjør stillhet” (1 Kong 19:12) at Elia møter Gud.

Han som kommer

Og her er poenget: Vi kan ikke diktere hvordan Gud skal vise seg. Vi kan ønske ild som på Karmel, men få lyden av skjør stillhet som på Horeb. Gud er i begge deler, og hans virke i oss og i verden kan ikke kokes ned til enkle formularer. Vi kan ikke kontrollere hvordan han skal møte oss. Det eneste vi kan vite er at han kommer når vi trenger det. Også i dag.