Lyden av skjør stillhet

Det er et fyrverkeri av forestilling som foregår på fjellet Karmel. Profeten Elia mot røkla, én mann mot 450 statsautoriserte Baal-profeter . Nå har han utfordret hele den profesjonelle hedenskapen til duell foran folk og drott. Målet er å finne ut hvem som er størst og reglene er enkle: den guden som svarer med ild, han er Gud (1 Kong 18:24).

Fra ilden til asken

Ettersom timene går på Karmel, blir Baal-profetene stadig mer desperate og Elia stadig mer eplekjekk. Da dag blir til kveld må de pakke sammen og skamfullt erkjenne at Baal ikke kommer til å tenne noe som helst. Ikke i dag. Da trer Elia fram, dynker  offer og alter i vann, ber en enkel bønn og ser hvordan Herrens ild fortærer både offer, alter, ved og vann. På én dag vinnes folket tilbake til Gud. Mange ville si at det var en god dag på jobb. Men ikke Elia.  

Profeten er redd. Redd for en kvinne. Han som egenhendig utfordret konge, folk og den offisielle gudsdyrkelsen mister mot, munn og mæle da dronning Jesabel truer. Som et jaget dyr flykter han ut i ødemarken for å berge livet, setter seg under en busk og ber om å få dø. Han er kanskje av det dramatiske slaget, men han representerer oss alle der han sitter bitter og slikker sine sår. Vi vil sammen med profeten tilbake til Karmel. Vi vil tilbake der vi kjente at Herren var nær, at ilden brant i oss og falt rundt oss.

Gjennom ødemarken

Men ingen skal dø i ødemarken. Ikke i dag. For Herren sørger fortsatt for sin tjener. Han som tidligere sendte ravner med mat til Elia sender nå en engel med høyoktandiett som holder ham gående førti dager og førti netter. Ødemarken er et sted Elia må gjennom, men ikke et sted han skal ende sitt liv. Ikke i dag.

I ødemarken får vi maten vi trenger for å komme gjennom den, og i andre enden av ørkenvandringen venter fjellet Horeb hvor Elia igjen får se Herrens herlighet. Men denne gangen kommer han ikke med ild, som en storm eller i et jordskjelv. Det er i ”lyden av skjør stillhet” (1 Kong 19:12) at Elia møter Gud.

Han som kommer

Og her er poenget: Vi kan ikke diktere hvordan Gud skal vise seg. Vi kan ønske ild som på Karmel, men få lyden av skjør stillhet som på Horeb. Gud er i begge deler, og hans virke i oss og i verden kan ikke kokes ned til enkle formularer. Vi kan ikke kontrollere hvordan han skal møte oss. Det eneste vi kan vite er at han kommer når vi trenger det. Også i dag.