Tilbake til start

Det enkle er ofte det beste, heter det i reklamen. I Guds rike kan du stryke ”ofte”. I avskjedsbrevet til sin åndelige sønn og nærmeste medarbeider kommer apostelen Paulus med en pussig formaning: ”Husk på Jesus Kristus” (2 Tim 2:8, Bibel 2011). Paulus synes å sparke inn åpne dører når han kommer med en oppfordring like unødvendig som å be noen om å huske å puste. Eller kanskje ikke. Kanskje er den tilsynelatende selvsagte påminnelsen høyst påkrevd likevel. Paulus sin frykt for at menigheten skal bli fordervet i tankene og ”vendt bort fra den enkle og rene troskapen mot Kristus” (2 Kor 11:3, NB88) er ikke ubegrunnet. Verken da eller nå. Det er en konstant fare for at det kristne livet settes på autopilot. Inn kommer byråkratiet med sine regler og rammer. Tilbedelse blir profesjon og mysterium prosedyre.

Åndelig rutine

Gud reduseres til et gode som skal administreres eller et objekt som skal studeres. Det åndelige livet skrumper inn til prinsipper som skal følges framfor en relasjon som skal utvikles. Evangeliet endrer karakter fra å være gode nyheter om hva Gud har gjort for oss til krav om hva vi skal gjøre for ham. Kanskje påminnelsen om å huske på Jesus ikke er så dum likevel.

Hangen til å rutinisere Gud er som sur nedbør for flora skapt til undring og beundring. ”Å snakke om Guds navn uten å be til Gud har sporen av blasfemi i seg”, skriver teolog og forfatter Eugene Peterson. ”Sannheten om Gud uten kjærligheten til Gud utvikler seg raskt til undertrykkelse. Såkalte teologer – amatører eller profesjonelle – som ikke ber, er i samme liga som djevelen. Faktisk kan djevelen beskrives som den type teolog som vet alt om Gud, men ikke vil ha noe med ham å gjøre”.

Kristus i sentrum

Åndelig modenhet dreier seg ikke om å bytte ut den første kjærligheten til Jesus med en eller annen sofistikert agenda, men om å vokse i tro og kjærlighet til ham. Det er bare ett gyldig senter for det kristne livet, og det er Kristus. Alt som driver bort fra ham, konkurrerer med ham eller setter ham i skyggen, er avsporinger med potensielt ødeleggende resultater. I Guds rike er det en velsignelse å rykke tilbake til start.

Det fortelles at en journalist en gang spurte Karl Barth, en av det forrige århundrets største teologer, om han kunne gi en kort oppsummering av sitt tolvbindsverk i dogmatikk. Framfor å gi en akademisk avhandling svarte Barth ved å sitere fra en kjent kristen barnesang: ”Jesus loves me this I know, for the Bible tells me so”. Bedre kan det vel i grunn ikke sies.  

Handle with care

Så er han igjen på reise. Først på flukt fra en bror han hadde lurt. Nå på vei bort fra en onkel som hadde lurt ham. Med Fader Jakob sover ikke. I ly av mørket sender han kone og barn over elva Jordan og blir alene i natten. Da dukker Gud opp.

Tro som tåler

Det blir et møte uten gåsehud og vakre lovsangskor. Den desperate patriarken ypper til strid med Gud og holder kampen gående gjennom natten. Til slutt er det Herren som ber ham om å stoppe. Jeg er overbevist om at vi kristne er altfor forsiktige med den Gud vi tror på. Vi behandler ham som det fineste porselen, støtter ham opp som om han faller sammen om ikke vi holder stand. Tåler ikke støt. Må oppbevares i rett lys og riktig temperatur. Handle with care. Men ikke Jakob. Han kjemper med Gud, slåss med Gud, går i klingen med Gud. Og da solen gryr møter vi en forvandlet mann, en mann som halter, en mann med et nytt navn. 

Livet blir ikke alltid slik vi hadde tenkt oss. Rettelse: livet blir stort sett aldri slik vi hadde tenkt oss.

Når vi trenger ham mest synes Gud noen ganger veldig langt borte – eller han kommer som til Jakob, veldig nær for bare å sloss når vi allerede har nok å kjempe med. ”Sjelens mørke natt” kalte middelaldermunken Johannes av korset disse periodene da krykkene tas fra oss, da idealisme møter realisme og vi står tilbake med lite annet enn naken og upolert menneskelighet. Da er ikke tiden inne for å gi opp. ”Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg” (1 Mos 32:26).

Folk som halter

I strevet etter å være solskinnsbarn for ham, risikerer vi å holde deler av livet borte fra Gud.

Framfor å gi Herren det vi har, gir vi ham glansbildet av det vi ønsker å være. Resultatet er oppdelte liv hvor Gud blir forvist til finstuen, mens roteloftet og vaskerommet forbeholdes oss selv.

”I’m looking for people with a limp”, fortalte den amerikanske kirkelederen meg da jeg spurte hva han så etter hos kommende ledere. ”Jeg ser etter folk som halter”. Kirken og verden trenger menn og kvinner som har vært ute en natt og kjempet med Gud, som halter fordi Den høyeste har rørt ved dem. Det er noen ting du bare kan lære alene med Gud. I den mørkeste natten former han ting i oss som det ikke er mulig å gjøre i solskinn. Jakob ville fortalt oss at gudstroen er solid nok til å tåle en kamp. ”Og han velsignet ham der” (1 Mos 32:29).

Bakvendtland

Jeg har begynt å spørre meg selv om det ikke er et misforhold mellom hvor mye krefter vi bruker på å trekke folk inn til menighetssamlingene våre og de ressursene vi legger i ned i trene menighetens folk til å leve ut troen der de bruker mesteparten av tiden sin. Det er unektelig nokså bakvendt når det settes likhetstegn mellom tjeneste for Gud og tid brukt på menighetsarbeid. Konsekvensen er at bare folk i såkalt ”fulltidstjeneste” kan bruke hele dagen på å tjene Gud. Det er tvilsomt tankegods som implisitt bærer med seg premisset om at de som ikke er ansatt i kristent arbeid kun bruker fritiden på å tjene i Guds rike. Resten av tiden tjener de bare penger.



Meningsfullt

Capetown-erklæringen, en felleskristen misjonspakt, slår fast at skillet mellom såkalte hellige og sekulære aktiviteter har ødeleggende konsekvenser for kirken og hindrer mobiliseringen av Guds folk til Guds oppdrag. Utfordringen går derfor ut til alle kristne om å omfavne tanken om at deres daglige tjeneste er der hvor Gud har kalt dem til å arbeide. Arbeidsplasser, klasserom, eldresentre og stellerom: De bærer alle i seg kimen til å bli steder der Gud blir æret og mennesker møtt. Hvis hele verden er Guds verden (og det er den) finnes det ikke noe sånt som gudsforlatte steder, uåndelige aktiviteter eller trivielle jobber. Alt fylles med hensikt om vi lever med Jesus som Herre over alle ting: ”Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener. Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus!” (Kol 3:23-24).



24/7

Vi må erklære krig mot ideen om at gudstjeneste er knyttet til spesielle tider, steder eller aktiviteter. Vi tjener ikke Gud bare på søndag mellom 11 og 13; enten så tjener vi Gud hele tiden eller så tjener vi ham ikke i det hele tatt. Når vi kommer sammen for å tilbe, er det for å feire det han har gjort, søke helbredelse for sårene hverdagen har gitt oss, få styrke i fellesskapet og sendes ut for å leve for Gud i verden. Menighetens liv leves i spennet mellom å komme og gå. Kirkens åndedrett er å samles inn for å sendes ut.



Menighetssamlinger har så visst sin nødvendige plass, men de må eksistere sammen med utsendelsen til verden. ”Meld deg inn – kom deg ut” lyder slagordet til Turistforeningen. De er ikke helt på tur. Kristenlivet kan ikke leves utelukkende på innoverpust. Ikke rart om folk føler seg oppblåst, irritert og nær ved å eksplodere. Det som for menneskekroppen ville være den sikre død har for Kristi kropp blitt noe i nærheten av en normalitet. For i kirken der går allting an. Der er vi like tøysete og rare alle mann.