Tilbake til start

Det enkle er ofte det beste, heter det i reklamen. I Guds rike kan du stryke ”ofte”. I avskjedsbrevet til sin åndelige sønn og nærmeste medarbeider kommer apostelen Paulus med en pussig formaning: ”Husk på Jesus Kristus” (2 Tim 2:8, Bibel 2011). Paulus synes å sparke inn åpne dører når han kommer med en oppfordring like unødvendig som å be noen om å huske å puste. Eller kanskje ikke. Kanskje er den tilsynelatende selvsagte påminnelsen høyst påkrevd likevel. Paulus sin frykt for at menigheten skal bli fordervet i tankene og ”vendt bort fra den enkle og rene troskapen mot Kristus” (2 Kor 11:3, NB88) er ikke ubegrunnet. Verken da eller nå. Det er en konstant fare for at det kristne livet settes på autopilot. Inn kommer byråkratiet med sine regler og rammer. Tilbedelse blir profesjon og mysterium prosedyre.

Åndelig rutine

Gud reduseres til et gode som skal administreres eller et objekt som skal studeres. Det åndelige livet skrumper inn til prinsipper som skal følges framfor en relasjon som skal utvikles. Evangeliet endrer karakter fra å være gode nyheter om hva Gud har gjort for oss til krav om hva vi skal gjøre for ham. Kanskje påminnelsen om å huske på Jesus ikke er så dum likevel.

Hangen til å rutinisere Gud er som sur nedbør for flora skapt til undring og beundring. ”Å snakke om Guds navn uten å be til Gud har sporen av blasfemi i seg”, skriver teolog og forfatter Eugene Peterson. ”Sannheten om Gud uten kjærligheten til Gud utvikler seg raskt til undertrykkelse. Såkalte teologer – amatører eller profesjonelle – som ikke ber, er i samme liga som djevelen. Faktisk kan djevelen beskrives som den type teolog som vet alt om Gud, men ikke vil ha noe med ham å gjøre”.

Kristus i sentrum

Åndelig modenhet dreier seg ikke om å bytte ut den første kjærligheten til Jesus med en eller annen sofistikert agenda, men om å vokse i tro og kjærlighet til ham. Det er bare ett gyldig senter for det kristne livet, og det er Kristus. Alt som driver bort fra ham, konkurrerer med ham eller setter ham i skyggen, er avsporinger med potensielt ødeleggende resultater. I Guds rike er det en velsignelse å rykke tilbake til start.

Det fortelles at en journalist en gang spurte Karl Barth, en av det forrige århundrets største teologer, om han kunne gi en kort oppsummering av sitt tolvbindsverk i dogmatikk. Framfor å gi en akademisk avhandling svarte Barth ved å sitere fra en kjent kristen barnesang: ”Jesus loves me this I know, for the Bible tells me so”. Bedre kan det vel i grunn ikke sies.