Bakvendtland

Jeg har begynt å spørre meg selv om det ikke er et misforhold mellom hvor mye krefter vi bruker på å trekke folk inn til menighetssamlingene våre og de ressursene vi legger i ned i trene menighetens folk til å leve ut troen der de bruker mesteparten av tiden sin. Det er unektelig nokså bakvendt når det settes likhetstegn mellom tjeneste for Gud og tid brukt på menighetsarbeid. Konsekvensen er at bare folk i såkalt ”fulltidstjeneste” kan bruke hele dagen på å tjene Gud. Det er tvilsomt tankegods som implisitt bærer med seg premisset om at de som ikke er ansatt i kristent arbeid kun bruker fritiden på å tjene i Guds rike. Resten av tiden tjener de bare penger.



Meningsfullt

Capetown-erklæringen, en felleskristen misjonspakt, slår fast at skillet mellom såkalte hellige og sekulære aktiviteter har ødeleggende konsekvenser for kirken og hindrer mobiliseringen av Guds folk til Guds oppdrag. Utfordringen går derfor ut til alle kristne om å omfavne tanken om at deres daglige tjeneste er der hvor Gud har kalt dem til å arbeide. Arbeidsplasser, klasserom, eldresentre og stellerom: De bærer alle i seg kimen til å bli steder der Gud blir æret og mennesker møtt. Hvis hele verden er Guds verden (og det er den) finnes det ikke noe sånt som gudsforlatte steder, uåndelige aktiviteter eller trivielle jobber. Alt fylles med hensikt om vi lever med Jesus som Herre over alle ting: ”Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener. Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus!” (Kol 3:23-24).



24/7

Vi må erklære krig mot ideen om at gudstjeneste er knyttet til spesielle tider, steder eller aktiviteter. Vi tjener ikke Gud bare på søndag mellom 11 og 13; enten så tjener vi Gud hele tiden eller så tjener vi ham ikke i det hele tatt. Når vi kommer sammen for å tilbe, er det for å feire det han har gjort, søke helbredelse for sårene hverdagen har gitt oss, få styrke i fellesskapet og sendes ut for å leve for Gud i verden. Menighetens liv leves i spennet mellom å komme og gå. Kirkens åndedrett er å samles inn for å sendes ut.



Menighetssamlinger har så visst sin nødvendige plass, men de må eksistere sammen med utsendelsen til verden. ”Meld deg inn – kom deg ut” lyder slagordet til Turistforeningen. De er ikke helt på tur. Kristenlivet kan ikke leves utelukkende på innoverpust. Ikke rart om folk føler seg oppblåst, irritert og nær ved å eksplodere. Det som for menneskekroppen ville være den sikre død har for Kristi kropp blitt noe i nærheten av en normalitet. For i kirken der går allting an. Der er vi like tøysete og rare alle mann.